mandag 26. mars 2012

Vår korrekthet går utover hundene våre..


Det er ikke lett å velge hva man skal skrive om i sitt første blogginnlegg.
Etter å ha drevet mitt eget hundeadferdsenter i snart ti år, og med hundrevis av hunder på kurs, adferdskonsultasjoner og privattimer, er det mer enn ett tema som opptar meg og som gir godt grunnlag for litt tankespinn.
Jeg prøvde å se igjennom noen av konsultasjonene jeg har hatt, for å se om det finnes en ”rød tråd” i tematikken og problemstillingene jeg har møtt (og fortsatt møter).
To typer problemadferd går igjen; det ene er separasjonsangst og problemer med hjemme-alene-trening, det andre er problemer når hunden er i bånd. Fellesnevner for å være alene og gå i bånd overhodet  er at begge deler er naturstridig for hundene våre. Hunden er et flokkdyr, og å bli forlatt er for en hund HELT uforståelig. Selv om det ”bare” er for noen få timer.
Så hva er det som kommer i veien når hundene våre ikke ”fungerer” i bånd?
Det sier seg selv at å ha et halsbånd rundt halsen og være tvunget til å gå en bestemt retning (alternativt RETT PÅ folk og dyr, som også for en hund er naturstridig og uhøflig), ikke er noe en hund ville valgt om den fikk muligheten. Likevel aksepterer mange dette, tilpasningsdyktige og smidige som de er, på tross av at det ofte både er stressende, ubehaglig og språkhemmende i forhold til møtende hunder.      
Si at vi prøver å lære hunden vår å følge oss på en positiv og trivelig måte. Vi bruker godbiter, vi roser når den er oppmerksom og følger oss, vi har lært at uønsket adferd ikke skal ha oppmerksomhet (vi vil ikke forsterke bjeffing og knurring i bånd!) så vi overser tøys og tull om det skulle forekomme og forsterker det når hunden går ved siden av eller i slakt bånd.
Dette er utgangspunktet til svært mange av mine kunder på en hunden-min-uttaggerer-i-bånd-konsultasjon. De begynte så bra, men hva skjedde?
Jo, FOLK skjedde.
Det er ytterst sjelden Ola Nordmann blander seg inn i hvordan du oppdrar barnet ditt, eller kommer med høylytt kritikk til din håndtering av en trassig og frustrert treåring i butikken, men å forståsegpå hundetrening og dressur; DET gjør dem gitt!
De fleste av oss ønsker å ikke være til bry, vi ønsker oss også en hund som ikke forårsaker sure blikk eller irriterte kommentarer. Det er både leit og ubehagelig å bli kjeftet på av fremmede på gata, og selv har jeg kun opplevd dette i de tilfellene hundene mine har gjort noe som andre ser på som uønsket adferd.  Så når den ”snille” valpen vår plutselig har kroppen pepret full av hormoner, hodet fullt av vatt og (beviselig!) dårligere hørsel og konsentrasjon på grunn av dette, skjønner vi ingenting når den plutselig kaster seg ut mot en hund på andre siden av gata og bjeffer av full hals.
Så skjer det enda noen ganger, vi er tro mot det vi har lært; uønsket adferd får ikke noen feedback fra oss! Vi er som trygge fjell og viser hunden vår hvordan vi EGENTLIG møter andre hunder i bånd i vår familie.
….Helt til fru Hansens lille silky terrier er offeret for vårt hormonelle sirkus, og  Fru Hansen ser på oss med vantro i blikket før hun freser  ”Skal du  ikke GJØRE noe?? Du må se til å TA den når den gjør det der!”.  Og neste dag er det mannen med den forsiktige setteren som vår hund syns det er umåtelig festlig å kaste seg ut mot med et digert ”bofffff!!” som snøfter et ”nå må du se å få kontroll på den bikkja di!” før han svetter videre på joggerunden sin.
”Hva gjør du når hunden din bjeffer og kaster seg ut i båndet?” spør jeg kundene mine.
”Ingenting” svarer de som regel, før vi nøster oss tilbake til de første gangene hunden deres testet ut bjeffing på forbigående eller hunder.
Men så husker de den flaue smaken av misslykkethet når noen kommenterte hvor ”sint” og ”uoppdragen” hunden deres var, hvor ubehaglig det var med de sure blikkene og øyerullingen (ingenting som får meg til å føle med mindre enn når en voksen mann ruller med øynene av meg...) og så lar de frustrasjonen og flauheten gå ut over hormonbomba si.
De TAR tak i hunden, de GJØR noe med bjeffinga, de svarer på tiltale, men til feil tiltalt.
To-tre ganger er nok; hunden hører ikke NEI og SLUTT, den hører eiers sinte frustrerte stemme bjeffe ivrig med. Den tolker det som støtte (”nå er vi to som bjeffer! ”-Mye morsommere), eller ubehaget den blir påført kombinert med den brå irrettesettelsen fra eier gjør at den faktisk begynner å bli usikker på andre hunder, sint på dem eller begge deler…
Folk med meninger om hund og oppdragelse, sure folk, engstelige folk og folk som ikke har forstått at det ikke er mulig å straffe en følelse (verken hos mennesker eller dyr!) vil vi møte overalt.
Jeg er selv en konfliktsky sørlending, så mitt triks er en innøvd frase som jeg bruker så lenge det er nødvendig. ”Beklager, hun er bare en valp” kan vare så lenge hunden utseendemessig kan gå for å være en valp (det vil si at nedklippede shi  tzu-er er valper til de blir grå!), eller ”han er veldig pubertal og tøysete for tiden” fungerer i alle fall til hunden er tre-fire år (eller så lenge det trengs; pubertet er så mangt, og en ukastrert hannhund ER som et hormonelt kaos når tisper er i løpetid i nærheten. En tispe i løpetid er like hormonell og surrete som regel).
Jeg vet om noen som bruker ”han er under opplæring, skjønner du, og DETTE (en bjeffende hund i enden av båndet) vil vi ikke forsterke”. De sier det stopper munnen på de fleste J

Så skulle hunden din som aldri har tøyset i bånd før plutselig prøve seg på litt lyd og spillopper, da vet du hva du skal gjøre. Ingenting.
VIS hunden din i handling hva dere skal gjøre!
Og SÅ utstyrer du deg med noe attraktivt å flytte oppmerksomheten over på ved neste hundemøte (favorittleke, godbit, din fulle fokus), går i en fin bue utenom og roser den flinke hunden din som ikke lar seg affisere av andre bjeffetroll.
Jeg lover; det GÅR over nesten før det starter hvis alternativet er triveligere og mer attraktivt!


Har du en hund med dette problemet, uansett grunn til at det startet og siden eskalerte, ta gjerne kontakt for en forståelsesfull prat og praktisk trening J


Tonje Hennig